Etter mange år med allergiplager som vi ikke har fått til å behandle bra nok lot vi vår lille Aurora slippe på lørdag. Det var en supertung avgjørelse, men det føltes riktig etter samtale og rådgivning med veterinær.
Vi var veldig åpne med barna om hva som skulle skje, men lillebror skjønte nok ikke hva det innebar. Jeg tror ikke han har skjønt helt konseptet med døden ennå, men storesøster gråt sammen med oss, og Aurora fikk kos helt til siste hjerteslag, og døde i armene mine. Vi valgte å avlive henne hjemme, sånn at hun skulle slippe turen til veterinær og alle luktene der, og siden vi ønsket å gravlegge henne i hagen var det hele en fin løsning.
Det føles veldig rart at hun er borte nå. Hun har vært sammen med meg lengre enn noen andre i familien nå, så det er absolutt tungt. Hun var en skrulle, men også veldig snill. Hvis jeg var lei meg var det alltid hun som kom løpende for å legge hodet sitt i fanget mitt. Da vi tok til oss Ylva for syv år siden, gikk hun mellom henne og en annen hund som prøvde å angripe Ylva. Det resulterte i at Aurora ble bitt, og etter det var hun ikke den samme hunden lenger. Hun ville ikke hilse på andre hunder og ble redd hvis de kom nært. Men hun hadde trøst i Pippi som alltid har vært stødig med andre dyr, og Pippi, som hadde separasjonsangst, hadde masse trøst i Aurora. De var bestevenner og det har aldri vært noen konflikter mellom de, selv ikke da Aurora hadde valper.
Selv om vi var litt bekymret for hvordan hun skulle være med baby, barn og besøkende barn har det aldri vært noe problem. Selv da nummer tre kom luktet hun bare på henne, og gikk tilbake til sitt.
Det er et tomt hull der en gæern hund skulle bjeffet manisk så snart noen nærmet seg huset, og ingen kappløper med Pippi mot matskålen. Ingen ligger og nistirrer på meg når jeg lager mat på kjøkkenet, og ingen kommer bort til meg når jeg ligger på sofaen, bare for å si hei. Og kanskje tigge litt hvis vi har noe mat der. Eller prøve seg på å klatre opp for å ligge som en prinsesse.
Kjære lille skrullehund! Innerst inne håper jeg at det er et liv etter døden, og at du løper rundt i skogen og gnir deg i all bæsjen du kan komme over, spiser så masse kebabrester du bare orker, og holder utkikk etter både fugler og hjort. Du er savnet, Aurora Belize!
